Drammen - Larvik

Dag 1
103,1 km

Første blogg fra mobilen.
Stemningsrapport fra dag en her altså;

Bildene viser;
Sykler klare til start, vestfold-hvitveis, lunchbenken ved vakre Borre kirke (middelalderkirke), pappa som ringer å sjekker at middagen står på bordet i Larvik (!), meg som er überklar, styreveske med masse rart oppi, og ikke minst, t-skjorten som er valgt ut til sivilklær,(designet av Kjersti Fretland!) sikkert i en helt annen rekkefølge enn beskrivelsen.

Og alle var enige om at der var en hyggelig tur! Vi er klare for resten!

Turbok del 3

Pakking

Turbok del 2

Det blir pavene! I boken som forøvrig heter The families who made Rome. 

(Se tidligere turbok innlegg!) 

Men så har jeg akkurat begynt å lese denne også, Sykkelrytteren. 

Hvilken lykke det var å sitte på kafè en dag denne uken å lese denne. 

Men som med så mange andre bøker jeg begynner på, jeg ble ikke ferdig, så denne legger jeg i styreveska og skal på båten til Hirtshals på søndag drømme meg bort i denne lynsykkelsporten. 

Vi har akkurat veid sykkelveskene - vi skal ikke drive lynsykkelsport!

St. Christopher

Min lille medaljong med St. Christopher på er på plass rundt halsen. 

Han er blant annet skytshelgen for de syklende. 

Og selv om jeg ikke er så religiøs 

føles det allikevel litt tryggere når den skal være med.

Velsignet er den også!

Sånn er det man er velsignet (!) med vakre katolikk-venner!

Takk!

Turbok

I dag fant jeg et kort som det sto følgende på:

so many books...so little time...

og for meg som jobber midt i blandt bøker hele tiden kan jeg jo si som så at jeg har mye dårlig samvittighet for alle bøkene jeg ikke har lest. 

MEN

Hvis jeg nå skal velge en bok å ha med på tur. Hva skal jeg da velge?

Lurer på om jeg har landet på boken The popes of Rome, altså.  

Men kanskje skal jeg heller ta en av disse:

Livet i skogene

Den lukkede bok

Ekstremt høyt og utrolig nært

Simon og Eiketrærne

...eller noe helt annet.

Tips?

Kroppen

Når man er kvinne (eller mann for den saks skyld) og begynner å bli eldre, kommer de bare en dag. Helt uten forvarsel. De bare plutselig er der. Ja, jeg snakker altså om vondtene. De som plutselig får en til å gå fra følelsen av å være ung og sprek til å gi deg følelsen av å være urgammel. Egentlig helt uten at man ér spesielt gammel. Men en dag kommer vondtene snikende bakfra og du skal være uhyre påpasselig så de ikke tar deg. 


I høst pådro jeg meg overbelastede armer. Altså vondter plassert i håndledd, skuldre, nakke og rygg. Klassisk moderne sykdom, et scrollesyndrom. Det som nemlig gjør aller mest vondt er å scrolle, det være seg på data eller smarttelefon. 
Så det var det bare å slutte med! 


Så var det å gå til kiropraktor. Etter en gang sluttet jeg å ha vondt i hodet. Etter to ganger begynte jeg å føle en normal tykkelse på armene. Og nå, etter ca. ti ganger føler jeg at tingenes tilstand ikke er så ille. Jeg har begynt å trene styrke igjen, og der det har vært mest vondt, (der den største av vondtene satte seg) bak høyre skulderblad merket jeg i dag, for første gang på veldig, veldig lenge at det løsnet. Og det etter tøff styrketrening på akkurat dette området. Med ondt skal ondt fordrives med andre ord!

Ellers har jo de siste sykkelturer vist at lange sykkelturer går hardt ut over lokaliteter som knær, håndledd og føtter. Dersom noen har gode tips til numne sykkelføtter tas de imot med takk, (og kanskje et postkort!)  Håndleddene skal få kjørt seg, men mulig jeg må jekke meg litt ned på sykkelen (siden sykkelstyret ikke kan skrus opp), men fancy sykkelhansker har jeg da fått meg, som jeg håper demper belastningen noe. Og med knærne så har jeg ordna meg en avklipt strømpebukse sånn at knærne hvertfall skal være varme der jeg suser gjennom vårlige Europa.



Ellers så er jo denne litt morsom, hvis man lurer på hva man egentlig driver med når man tråkker rundt og rundt og rundt....

Og det er jo tydeligvis bare å glede seg, for den stumpen her skal jeg ha!

Hentet fra sykkelspor.

Førstehjelp

Jeg har vært på apoteket. 

Jeg skal på sykkeltur, sier jeg. Jaha, sier damen bak skranken. Ja, så jeg trenger litt forskjellig, sier jeg mens jeg skjønner at hun nå vil vise meg det lekre, allerede ferdigsnekrede førstehjelepsskrinet. Jeg tror jeg heller vil kjøpe ting enkeltvis, sier jeg. La oss begynne med sår. Så plukker vi ned fra hyllen enkelmannspakker, strips og plaster. Damen må hente en kurv. Vi fyller den med pyrisept og bomull. Jeg peker, mens damen følger etter og fyller kurven. Jeg kommer til å få vondt, sier jeg. Fire pakker voltarol, takk. Og litt ibuxer og parasetter. Damen plukker de billigste typene. Fint for meg, for jeg aner at denne kan bli en dyr affære. Til slutt vil jeg ha en solkrem. Da lurer damen på hvor jeg skal sykle. Til Roma, sier jeg. Damen blir stille. Hakepartiet synker en centimeter, og hun kommer med et kort....øh? Ja, sier jeg. Til Roma altså. I mai.

Jeg får faktor 30 for ansiktet og 25 for kroppen. 

Det får være bra. 

Nå kan hva som helst skje. Jeg er forberedt!

Håper denne forblir lukket!

Det koster å skulle tenke seg at det kan gå galt!

Tar ingen sjanser!

A-magasinet

Fredagens A-magasin (20.april)  handler om tid.  Lars Saabye Christensens første dikt skal ha vært slik:

Når jeg ser to klokker

som viser forskjellig tid

blir jeg redd.

Og det kan man fort bli. Vi er alle opptatt av tid, men vi er kanskje aller mest opptatt av at vi ikke har den. Pappa og jeg er enige om at på denne sykkelturen så skal tiden i noen grad opphøre. Vi skal sykle. Og det er det. Punktum. 

Da synes jeg det var ekstra morsomt at midtsidene i denne ukens A-magasin var viet syklistene og de store kunstneres ord om det å sykle. Heia A-magasinet. Og heia sykkelen.

Og ikke minst heia tiden!

Å sykle om sommeren kan du lese 

her!

Telttest

Dette? Hver dag i fire-fem uker? Hva gir`u mæ?
Teltet er oppe. Men hvordan fungerer
dette liggeunderlaget mon tro?

Det er jo også sånn at man skal på langtur må man av og til ta en pause for å sove og restituere. Det har også vi tenkt til. Og for at denne turen ikke skal bli like dyr som den er lang (og fordi jeg skal bruke pengene mine på fine ting i Roma) så har vi altså valgt å ha med et telt. Teltet vi skal ha med er av typen Rondane. Det går for å være et av verdens letteste og enkleste telt å forholde seg til. Det vil jeg tro passer bra etter en lang dag på sykkelsetet og litt lavt blodsukker. Helsport, tenker på alt dem. 

Liggeunderlagene er en Mammut light pump mat. Den skal også være av de beste på markedet, men jeg synes det tok litt mer enn de foreviste 30 sekundene å pumpe den opp. Men kanskje jeg bare trenger mer trening? 

Liggeunderlagsopppumpingstrening. Den timen har de visst ikke på Sats.

Moren og Faren foran det nyoppspente teltet. 

Fantomdrakta

Det har altså skjedd. Jeg er en av dem. En av dem med corny gul jakke og tights og klikkende pedaler. Fordelen er naturligvis at man ikke lenger blir uglsett av de andre med gul jakke. De hilser. Og det er jo hyggelig. Bildet er såpass lite for jeg ser såpass idiotisk ut. 

Ortlieb

Når jeg spør Jeff, som har syklet fra Norge til Kina om hva jeg trenger å ha med meg på en lang sykkeltur sier han bare at jeg trenger en god sykkel. Men så vidt meg er bekjent krever en lang sykkeltur sitt utstyr. Og utstyret skal pakkes. Forsvarlig og kanskje helst vanntett. Da har jeg kommet frem til i samråd med internettet (og Jeff!) at Ortlieb sine sykkelvesker vil gjøre susen. De har vært vanntette i 30 år sa da får vi tro de holder enda noen år. Merket altså. Jeg har splitter nye blå Backroller Classics og tror jeg kommer til å synes de er topp hele veien. 

Far ruller opp og igjen. Opp og igjen.
Og opp og igjen en gang til.
Bare for å øve litt liksom.

   Pappa har i tillegg landet på at en     
   sykkelhenger vil være en bra måte å frakte 
   telt, liggeunderlag, vann og den slags, med  
   vanntett veske oppi. Og tro det eller ei, 
   men når man sykler med den bak seg så er 
   det altså så den nesten ikke er der likevel.  
   Bortsett fra i oppoverbakke da...

Pakket (rullet og krøllet) og klart!

Styrevesken. Farens. Med litt dill og litt til.

Dessuten skal vi jo begge ha hver vår 
styreveske til alskens småtterier man må 
ha på styret. Jeg kommer nok til å ha godteri i min.

Ringring!!!

Både

 Maren og Faren

 bør jo kunne 

plinge 

dersom

 noe eller noe 

er i veien. 

Dere kan jo 

gjette hvem

 som er hvem sin. 

!

Crazy banana!

De som kjenner meg godt vet at jeg ofte bruker termen 'crazy banana'. Da jeg fant disse sokkene på www.chainreaction.com kunne jeg ikke la være å kjøpe dem. De skal naturligvis være med på tur!

Drammen - Grindvoll - Drammen

Jeg er så heldig at jeg er omgitt av mange fine venner, og Solfrid er en av dem. (Burte nok ha hett Solfryd!) I går la jeg i vei oppover Drammenselva, med hjem-til-Solfrid som mål. Det vil si litt nord for Jevnaker. Som den litt morgentrøtte typen jeg er, kom jeg ikke avgårde før nærmere 12.30. Dermed gikk dagen fort der jeg forsøkte å tenke lange tanker mens jeg syklet mot vinden på vestsiden av Tyrifjorden. Men da det begynte å bli sent, jeg begynte å få vondt i kneet og ikke minst, jeg innså at jeg egentlig ikke er typen til å tenke lange tanker ringte jeg Solfrid. Og Solfrid satte seg i bilen og hentet meg på Klækken. Da hadde jeg syklet ni mil. Vel hjemme hos Solfrid fikk jeg både varm dusj, deilig middag og en øl. Hvilken lyx!

Og etter denne samtalen gikk jeg å la meg.

Solfrid: Er du sliten?

Jeg: Ja.

Solfrid: Ja, for du er veldig stille til å være Maren.

Jeg sov godt!

Fine Solfrid og fine hesten.

Koselige huset til Solfrid.

Tross litt vondt kne og sannsynligvis dehydrering, (tidenes hodepine på morgenen), syklet jeg like godt tilbake igjen også, men i dag langs både Steinsfjordens og Tyrifjordens østside. MYE hyggeligere! Anbefales!

Tyrifjorden

Syv timer senere, hjemme hos moren og faren, ventet et deilig påsketapasbord...

Topp stemning!!!

Tussilago farfara

Selv om jeg har studert litt latin er det lite jeg husker. Men siden både moren og faren min har gått naturfaglinja er blomsternavn på latin ikke helt fremmed for meg. Og hva er vel ikke vakrere enn en sykkeltur der små og store tussilago farfaraer står langs veien og strekker seg mot vårsolen...      


Hestehoven blir mellom 5 og 20 cm høy og spretter opp i mars og april gjerne i litt leirete strøk. Til glede for meg og deg, men også til irritasjon for dem som heller vil ha dyrket mark. Mon tro om alle de mennene som jeg møtte langs veien i dag reflekterte like mye over tussilagoene som meg....?

Påsken 2012

Italiensk lomme-parlør til The Grand Tour

På den store reisen kan det være lurt å ha en liten lommeparlør slik at man kan gjøre seg forstått blant de lokale...


I denne lommeparløren fra 1906 finnes viktige setninger som:
- Send Jomfruen herop!
- Jeg bruger ogsaa en Skraapude!
- Jeg har ringet 3 Gange, og der kommer  
   ingen!
- Det elektriske Ringeapparat virker ikke!
- Kan jeg faa Solbad eller elektrisk Lysbad?
- Hvor kan jeg tage en Vogn for at køre til   
   Campannellevæddeløb?



Dessuten kan man også her finne nyttig informasjon om priser når man skal "Tage en Droske paa Gaden".


Blant annet:
Har man taget en Vogn pr. Time og sender Vognen hjem udenfor Porta S. Sebastian, ikke længre end 3 Kilometer udefor Byen, har Kusken Ret til en Ekstrabetaling af 
£ 1,25.


Nå som det er påske bør man også huske på følgende:
Skærtorsdag, Langfredag, Paaskelørdag og Paaskesøndag faar overnævnte Takster et Tillæg af 50 Centesimi.

Trækfugle og andre

I går snakket jeg med pappa i telefonen.

- Hva gjør du? spurte han.

- Leser, svarte jeg.

- Da håper jeg du leser noe ordentlig, sa han.

- Jada, sa jeg. Jeg leser i boken til Anne Eriksen.

- Ja, det er ordentlig, sa han.

Når man er antikvarbokhandlerens datter er det nemlig ikke likegyldig hva man fyller sine bokhyller med. Hjemme har bare en bisetning om et prosjekt man holder på med, på skolen eller i andre sammenhenger, kunnet generere litteratur i store mengder. Litteratur som har hopet seg opp på stue-, skrive-, og nattbord. Det skulle i hvertfall ikke stå på informasjonen. Pappas entusiasme og engasjement har gitt meg og mine søsken bokhyller fulle av bøker om temaer vi har vært interessert i...og av og til kanskje temaer vi ikke er så interessert i, samt lange foredrag med digresjoner i det uendelige. Men, det er vel egentlig først nå, når jeg endelig er blitt litt voksen, at jeg ser den store verdien i dette. Til og med de lange foredragene med digresjoner er jeg blitt glad i. Det gleder meg at bokhyllene mine er fulle av bøker om kunst, engler, europeisk og nordisk middelalder, kirkearkitektur, kulturhistorie, eventyr og ikke minst bøker om Roma.

Trykt efter Hans E. Kincks egen hendig rettede eksemplar
av Trækfugle og andre 1899 og i overensstemmelse
med henvisningen som der er gitt.
 H. Aschehoug & Co. Oslo (1956) 1969.

Til jul i fjor fikk jeg (ikke overraskende) tre nye bøker til å ekspandere boksamlingen med. To av dem omhandlet P.Ch. Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens den tredje var Hans E. Kincks Trækfugle og andre. Hans Ernst Kinck var både forfatter og filolog, og hans storslagne forfatterskap inneholder dikt, romaner, essays og noveller. Som forfatter var han høyt aktet, ikke minst som novellist, og selv jeg, som den Kinck-novisen jeg er, kan allerede etter to noveller i Trækfugle og andre forstå dette til fulle. Ifølge Wikipedia blir Hans E. Kinck "regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet."


Det er ingen tvil om at dette er et krevende språk, men dersom man lar tid være tid, og leser setningene med konsentrasjon og nøye, vil man få servert et deilig poetisk måltid. Kinck tilbrakte mye tid i Italia og ”syden” er i denne boken sterkt tilstedeværende.

Og for ikke å glemme kjærligheten! Som så mange unge kvinner er jeg svært opptatt av kjærligheten. Akkurat som hovedpersonen i novellen ”Chrysanthemum”.

            Det var slaat ned i hende så underlig i dag i galleriet: hun var jo ikke den eneste som hadde elsket!     

            Kjærligheten var alles eie; og alle var de kjærlighetens eie.... Alt det andet, de ytre omstændigheter,     

            eiet den enkelte. Men selve kjærligheten – selve dette rike herinde, som boblet opp mot brystbenet, 

            som hetet aarerenes blod, – det har alle kjendt!...Hun sat saa underlig sørgmodig og klok.

Novellene er fylt med kjærlighet, eller er det århundreskiftets kamuflerte erotikk? For som vi kan lese på baksiden av boken ”sydens sol er også farlig og kan virke lammende på det nordiske sinn”. Jeg gleder meg uansett både til å lese videre i boken og til å være under sydens sol.